Lasse Paust Foto: TE Gransæther

En av klubbens «founding fathers», og vår meget gode venn, Lasse (Hans Lars) Paust seilte stillferdig videre natt til den 11.4. 2016 i en alder av 76 år. Lasse var født i Risør og vokste opp der helt i sjøkanten. Han elsket sjøen og seilas; Først med Kragerøterne, så A-kogg og etter hvert større båter. Som Risørgutt dro han selvsagt til sjøs og seilte i handelsflåten i noen år.  Som ingeniørstudent i Gøteborg deretter, bestilte han, sammen med to av sine venner, Ulf Brudevoll og, Reidar Johansen, hvert sitt 28’ «suagavl»-skrog i Hardanger. De satte opp gaffelrigg og innredet selv hver sin kutter; «Yangona», «Adelante» og «Vendula»

 Med «Yangona» seilte Mona og Lasse på bryllupsreise til Karibien, og for å reise penger til returtoktet jobbet han bl a i en periode som leder av en rekefabrikk i Canada.  Hvordan gikk egentlig turen over? «Jo, helt greit, - det blåste storm omtrent hele tiden på overfarten, - men ingen problemer.» For en mindre erfaren og dyktig sjømann ville nok overfarten i den lille båten ha vært et mareritt.

De tre vennene fra GTI i Gøteborg var med blant de aller første medlemmer da SSCA ble dannet i 1972. Sammen med «So Long» og «Rekreationen» utgjorde disse kjernen i den voksende gruppen av små gaffelriggere i klubben. Dermed fikk vi et supplement til det som den gang var de kjempestore seilskøytene; Stavanger», «Cara», «Rundø», «Colin Archer», og «Liv». Sammen med Knut Gransæther utgjorde Lasse i mange år i Tur- og Regattakomiteen, systematiserte båtdata og regattaresultater og utviklet en klasseinndeling for båtene. Med utgangspunkt i dette og klubbens raske vekst, inspirerte de medlemmene til regattaseilas. Det ikke uvanlig at det deltok 25-35 båter fra SSCA i Færder- og Hollænderseilasene.  I klubbens første fellesseilas, som gitt til Skagen i 1977, deltok 25 båter - nok en suksess for denne komiteen. Alt gikk vel. For de fleste av deltakerne var dette deres første langtur og første kryssing av Skagerak.

Lasses fag var trykkeriteknikk. Han fikk en stilling i et stort trykkeri i Bærum der han avanserte til teknisk sjef bl.a. med ansvar for digitalisering av trykkeriet samtidig som driften skulle gå uforstyrret. På samme tid hadde han og Mona kjøpt et gammelt hus i Åros som de selv moderniserte. Så fikk han tilbud om å lede slippen og båtbyggeriet til Olaf Robert på Storsand og slo til for å komme ned i sjøkanten igjen, holde på med båter og være sin egen herre.  Det ble travle tider, Lasse hadde stor arbeidskapasitet, fikk til veldig mye, men ryggen sviktet etter hvert i lange perioder.

Lasse solgte «Yangona» videre i klubben på slutten av 70-tallet og startet sitt store prosjekt; Bygging av en 40 fots skonnert på Storsand.  Navnet på båten ble «Symfoni», men arbeidstittelen ble snart «Lumbago», for stadige ryggproblemer forsinket fremdriften, og det tok 10 år før «Symfoni» var seilklar.   I 1986 bestemte han seg for langtur igjen, og jeg fikk være med som mannskap, - først på strekket Kristiansand til Dover, og vel ett år deretter, fra Tenerife til Salvador de Bahia i Brasil. Som Lasse sa, da han ringte fra Spania og ville ha meg med på overfarten til Brasil; «Du får aldri selv somlet deg til å ta en skikkelig langtur, men nå får du en sjanse.» Så slik ble det, og det var en opplevelse for livet.

Lasse var en raus og god venn, det oppdaget vi snart.  Mona og han har to døtre på alder med våre to barn, og det var i første runde barna, som møttes da de var i  3 – 5  årsalderen,  som brakte oss sammen. Vi seiltes sammen på kysten i feriene, og opplevde mye morsomt, og av og til litt truende situasjoner som ble lykkelig løst.  Barna fant hverandre og hadde det morsomt, og da hadde foreldrene det fint også.  Lasse var munter og lettvint, alle problemer kunne løses, og han var en veldig dyktig seiler og læremester. Et av de muntreste øyeblikk var da han som rormann på «Venus» i regattaen under Trebåtfestivalen lirket oss mellom båene vis a vis Tangen, mens «Risør II» fulgte i kjølvannet vel vitende at Lasse var lommekjent. Men Lasse visste også at «Risør II» stakk 40 cm dypere, og brått stanset «Risør II».

Da jeg gikk om bord i «Symfoni» senhøstes 1987, hadde han og Mona gått fra hverandre, og han hadde bestemt seg for å seile båten til Brasil og bo der sammen med Carmen.  Lasses rygg var skral, så han holdt seg i ro i salongen de første dagene. Men ryggen ble verre i slingringen, og vi måtte inn på Kapp Verde for å få tak i flere smertestillende tabletter. Han følte seg da noe bedre, insisterte på at vi skulle fortsette turen, tiltross for at han egentlig hadde det helt forferdelig. Det kom aldri noen klager. Han holdt seg i ro under dekk i 28 døgn, og han brydde seg ikke med hvorledes jeg håndterte navigasjon og seil, med mindre jeg spurte. Han ga f.eks. ikke en lyd fra seg da gennakeren blåste ut med et smell i en squall i stillebeltet på morgenkvisten. (Hendelsen forlenget nok overfarten med en uke, så vi var slanke og fine da vi kom frem). En dag kom han seg imidlertid, - tiltross for smertene, - plutselig opp luka, rigget som Neptun, og døpte Carmen og meg med Linjeakevit idet vi passerte ekvator. Så forsvant han under dekk igjen. Middagen vi spiste sammen på en restaurant i Bahia et par dager etter ankomst, er den beste jeg noen sinne har smakt. Lasses rygg var da litt bedre.

Sist jeg hørte fra Lasse var da Malin ringte oss i julen og fortalte at han hadde feiret julaften hjemme hos henne, Jonas og barna, og at han tiltross for sykdommen, som hadde fratatt ham mye, - likevel hadde det gode humøret i behold. Så han var egentlig den gode gamle.

Lasse hadde mange av de egenskaper vi liker å tro kjennetegnet norske sjømenn i gamle dager. Sterke, fryktløse, tilpasningsdyktige, kommer ned på bena nesten uansett, behersker mange fag, løser problemer før de blir uløselige, er vant til å ta ansvar, finner frem overalt i verden, - kan snakke omtrent alle språk, - eller iallfall gjøre seg forstått. At han flyttet til Carmens hjemland, slo seg ned ved kysten utenfor Sao Paulo, lærte seg portugisisk i en fei, fikk bygget en bungalow slik han ville ha den og gikk inn i lokalsamfunnet og livet der, og fikk nye venner i seilermiljøet der, var uttrykk for nettopp slike egenskaper.  Men han var også sine gamle venners venn, og jeg sitter med mange gode minner og en stor bunke brev fra vår korrespondanse mens han var i Brasil, og fra vårt besøk der da bungalowen var ferdig.

Lasse kom tilbake til Norge trist til sinns til sin brors og svigerinnes begravelser, og bestemte seg for å tilbringe sin alderdom i familiehuset i Risør med familie og gamle venner i nærheten.  Dermed har «Loftet» i Tangengata også blitt et møtested for oss i klubben, - ofte sto Lasse på bryggen ved vår ankomst med «Venus» og sa til ungdommene om bord; «Dere har vel kommet hit for å få en dusj?» Så mens vi tok ankerdrammen, gikk ungdommene og etter hvert barnebarna, opp og dusjet, og hadde det fint de også. Sist vi var på Trebåtfestivalen med «Venus» kom Lasse i drosje ned fra hjemmet, satt på bryggen og så på klubbens skøyter. Et stort antall av hans gamle venner i SSCA («augurene») dukket opp, han smilte og pratet og alt var nesten som før. Han gledet seg og hadde ikke lyst til å dra tilbake til hjemmet da dagen lakket mot slutten.

Thoralf Ulrik Qvale

SSCAs gjør-det-selv-regattaer:

toppseilserien banner 300.jpg

Les mer om serien

Sammenlagt stilling
 Båt Poeng
Måken 13
Marita 9
Venus 8
Liv 7
Colin Archer 5
Bauta 4
Fant 3
Nannoq 3
Bris 3

Hva skjer?

9. juli - 30. juli
SSCA Sommerseilas
28. juli - 30. juli
Colin Archer havnefestival
17. august - 20. august
Oslo Trebåtfestival
23. september
SSCA Toddyseilas
15. november
SSCA Årsmøte

Våre sponsorer

SSCA på Facebook

Innlogging

Innlogging er bare nødvendig for å skrive artikler.