Det er Georg Jensen som stiller spørsmålet i den siste utgaven av Dampskipsposten, hvor han gjør en grundig gjennomgang av historien til skøyta og prosjektet rundt den. Les hele artikkelen her:
Hva skjer med «Stavanger»?
Tekst: Georg Jensen
Gjennom flere år har vi hørt at denne flotte skøyta, den best bevarte og mest autentiske av de gamle redningsskøytene, skulle bevares i hus på Bygdø. Så, like før jul, kommer en kort pressemelding som forteller at planene er lagt på is. Hva er skjedd?
Bygget hos Colin Archer
RS 14 «Stavanger» ble bygget hos Colin Archer i Larvik i 1901 og seilte som redningsskøyte, uten motor, frem til 1939. Da ble hun solgt til familien Jul Nielsen til bruk som lystbåt. Båten var i samme families eie frem til 1997. Da kjøpte redningsselskapet henne tilbake for å bevare henne på land som en del av et redningsmuseum. En del av bevaringsarbeidet var restaureringen som ble utført i Risør fra 2000 til 2002. Da ble motoren tatt ut, og det ble gjort noen tilbakeføringer, slik at hun nå ser ut som da hun var i aktiv tjeneste.
Hvor skuta skulle bevares var ikke bestemt. Det fantes et redningsmuseum i Horten, men videre utbygging av dette var ikke aktuelt. Stokmarknes var en periode vedtatt som hjemmehavn, men lot seg ikke finansiere, det samme gjalt for Svolvær. Så, i 2007 kommer løsnin- gen: Norsk Maritimt Museum og Redningsselskapet undertegner en avtale om landsetting og bevaring av «Stavanger». Skøyta skulle inn i båthallen på museet.
Museumsplanene ble blant annet presentert i en flott prosjektbrosjyre. Der så museumsdirektør Norseng frem til å få redningshistorien skikkelig eksponert i museets nye utstillinger, siden redningssaken er en sentral del av norsk maritim historie. Generalsekretær Stene i Redningsselskapet fortalte at de der lenge hadde sett behov for å samle og presentere redningshistorien, og at samarbeidet med museet var den best tenkelige løsning. I følge brosjyren skulle den nye utstillingen åpne våren 2010. Finansieringen ble ikke nevnt, altså må vi forutsette at den var under kontroll. Siden omkostningene i hovedsak var knyttet til museets bygning, må vi også forutsette at museet gikk god foroverslaget som var laget. Omtrent halvparten var egne og innsamlede midler, resten eksterne bidrag og garantier. I alt omlag 8,4 millioner.
I 2009 gjennomførte «Stavanger» sin siste seilas, en avskjedseilas langs norskekysten fra Vesterålen til Oslo. Den ga stort faglig utbytte. Arbeidsoperasjoner som seilsetting, håndtering under seil eller med store årer, ble dokumentert med film og foto. Det var også omfattende mediedekning, blant annet med en NRK-dokumentar som er sett av 1,5 millioner mennesker. I oktober 2011 var hun ved veis ende som seilende farkost, da ble hun heist på land for å bli museumsgjenstand.
Skjøre planer?
Våren 2010 ville museet se på planene på nytt:. Holder kostnadsoverslaget, er det muligheter eller begrensninger de har oversett? Det ble arrangert en begrenset arkitektkonkurranse, og i 2012 la arkitekten frem et skisseprosjekt, kalkulert til mellom 30 og 50 millioner, avhengig av hvilke løsninger man valgte. Dette var langt mer enn de opprinnelige planene om å landsette «Stavanger», det var en full oppgradering, både av bygningen og av utstillingene. Skøytas andel, tidligere kalkulert til 8,4 millioner, hadde riktignok økt til omtrent 10 millioner, mens resten var merutgifter som var uavhengige av «Stavanger»s landsetting, merutgifter museet uansett ville fått.
Så ble det stille. Inntil i desember 2014. Da kom en kort pressemelding som sa at prosjektet av flere grunner ikke lot seg gjennomføre og var avsluttet. Det står videre at Norsk Martitimt Museum arbeider videre med prosjektering av en utstilling i Båthallen av tradisjonsbåtsamlingen og norsk kystkultur. Vi tolker det slik at «Stavanger» ikke skal inn. De to partene har riktignok en arbeidsgruppe som skal arbeide videre med saken, men dette arbeidet kan ikke ha kommet særlig langt, siden redningsselskapets mann åpner for innspill fra alle som måtte ha ideer.
Siden de første planene ble lansert, er det kommet ny ledelse, både ved museet og i Redningsselskapet. Disse nye lederne føler tydeligvis ikke den samme entusiasme og ansvar for planene som sine forgjengere. Det kan være forståelig. Museet er i konstant pengeknipe, og sier de ikke makter å ta hånd om annet enn sin egen gjendstandsmasse («Stavanger» er formelt eid av Redningsselskapet, men deponert hos museet). Redningsselskapet skal drive sjøredning, ikke museum. Dette kan være en forklaringer. Likevel: Er den god nok begrunnelse for å trekke seg fra prosjektet?
Hva nå?
Hos dem som gjennom mange år har hatt et nært forhold til skøyta og museet som ble bygget opp i Horten er det stor skuffelse over det de ser som løftebrudd. De føler at museet og Redningsselskapet har satt båten på brygga og gått sin vei. Etter tre år på land er sjøsetting ikke noe alternativ. Hun er nå så uttørket at det ikke lenger er mulig å trutne henne tett igjen. Dessuten er det en betingelse i kjøpekontraketen om at båten skulle bevares på land og ikke seile lenger. Det er bare i hus på land hun kan sikres for kommende generasjoner. Det er bare der hun kan fortelle om Colin Archers båtbygging, om samvittighetsfullt håndverk, om materialvalg, om sikkerhetsdetaljer, om det som gjorde disse skøytene til redningsskøyter, til livreddere.
Like stor bør skuffelsen være over storsamfunnet forøvrig, både det offisielle Norge og almenheten, over den rungende tausheten rundt pressemeldingen. Leter man på Google finner man to oppslag om saken, begge fra blader om lystbåter, begge håper at det nå kan bli plass til gamle lystbåter i hallen. Er interessen for og holdningen til kulturarven knyttet til sjøen så lav at ingen bryr seg. At ingen ser verdien av å sikre et slikt unikt fartøy som «Stavanger».
Erfaringer som dette gjør det tungt å være fartøyverner. Vel får vi klapp på skulderen og ros for arbeidet vi driver, men hvor dypt stikker det? Viser rosen mer høflighet enn interesse? Jeg håper å bli motsagt.
Dampskibsposten | Nr. 102 | 1/2015
Dampskipsposten er medlemsbladet til Norsk Veteranskibsklubb. Du kan bestille hele bladet på klubbens hjemmesider.